Frantz Michelsen

Ca 1580 - 1651  (71 år)

• Navn	Frantz Michelsen
  Fødsel	Ca 1580	Spydeberg
  Kjønn	Mann
  Død	1651	Sauherad
  Person ID	I240	Langangen
  Sist endret	24 Apr 2024

  
  

  Far	Michel Christensen   d. Spydeberg?
  Slektskap	natural
  Mor	Ukjent
  Slektskap	natural
  Famile ID	F83	Gruppeskjema  |  Familiediagram

  
  

  Familie	Else
  Barn	1. Kjersti Frantzdatter,   f. Ca 1630, Bø?  [natural]   2. Kari Frantzdatter,   f. ?  [natural]   3. Anne Frantzdatter   d. Ca 1696, Bø  [natural]
  Sist endret	24 Apr 2024
  Famile ID	F82	Gruppeskjema  |  Familiediagram

  
  

• Notater

  Frantz var i født i Spydeberg i 1580-åra. Han kom på latinskole og ble sidenutdannet til prest ved universitetet i København. Den 19. januar 1605 svor han presteeden og ble deretter prest i Drangedal hvor han ikke kan ha vært lenge. Frantz var kapellan i Bø under Jens Jensen. Han ble sogneprest i 1609. I 1610 blusset det opp en strid mellom Frantz og menigheten. Den var så besk og hatsk at den kom til å vare så lenge han satt i embedet. Frantz mente han var omgitt av svik, umoral og villskap. Han ville rydde grundig opp og hver gang en storsynder kom til nattverd, krevde Frantz at han først skulle gjøre bot ved å gå til åpenbart skrifte. For et slikt skriftemål fikk presten 1 dlr. De stolte storbøndene ville ikke dette. Da lyste Frantz dem i bann. Bøndene ble rasende og det var fler enn en som gikk mot presten med kniv i handa. Frantz skrev til lensherren og ba om hjelp. I samme brevet klager an over at futen tar i mot penger av bøndene og at biskopen har misbrukt stillingen på lignende vis. Futen kalte sammen lagrettemennene fra Sauherad og Nes og spurte dem om beskyldningene var riktige. De svarte nei og futen var fornøyd med det. Biskopen derimot gikk lengre. Han stevnet Frantz for Oslo kapittels domstol, og Frantz måtte ydmykt trekke beskyldningene tilbake. Den hardeste striden var med lensmannen Sveinung Vreim. Striden skrev seg fra en leilendingskontrakt. Sveinung eide og bodde på Skoe. I denne gården hadde prestebolet en part, og den hadde Frantz gitt Sveinung bruksrett til mot årlig landsskyld. Så ville Frantz ha parten tilbake, men Sveinung sa nei. Han mente han hadde rett til å sitte så lenge han ville når han betalte for seg. Av dette utviklet det seg et uvennskap som fikk groteske utslag. I 1631 klaget Frantz over at Sveinung hadde gått mot han med kniv og øks utenfor kirkedøra. Sveinung ville ha nattverd, men Frantz ville ikke gi ham det før han lovet bot og bedring, og Sveinung raste. De kranglet inne i kirken og presten skal ha sagt: "Du skal likevel ikke tvinge sakramentet av meg, om så djevelen ville ta deg". "Gjev han ville ta deg sjølv" svarte Sveinung. Striden kulminerte med at Sveinung en søndag etter høymessen (10. september 1631) gikk opp og la et nidskrift på alteret. Nidskriftet finnes i Statsarkivet i Oslo. Det er en beskyldning mot presten om at han skal ha satt barn påtjenestejenta si og lagt skylden på en annen. Frantz svarte med å lyse Sveinung i bann. Neste søndag møtte Sveinung opp med øks og kniv og truet Frantz på livet og sa bl.a. "Djevelen fare i deg. Kvifor bannlyste du meg?" Deretter la Frantz saken fram for retten, men han kom ingen vei, noe han mente Sveinung var årsaken til. Han forpurret brevene hans sa han. Men et brev kom i allefall fram til lensherren for det finnes ennå. I det skummer Herr Frantz av vrede. Utover i 1630-åra ble striden med menigheten stadig kvassere. I 1632 sendte menigheten et klageskriv på presten til lensherren. Bygdefolket forteller hvordan presten overøser dem med skjellsord. Det står i klagen: "Haver ogsaa her Frantz i Gaarden kirke til ottesang, og i Bø kirke til høimesse juledag bedet, at Vorherre vilde Hjemsøge os med krig og blodsot, hunger og dyrtid, pestilens og braa død og legge oss den største landeplage paa som os kunde paalægges, at himmelen kunde blive som kobber, og jorden som jern over disse forbandede mennesker." Han lyste den ene etter den andre i bann og kalte dem de værste klengenavn han kunne finne på. Frantz sendte etter dette et forsvarsskriv til lensherren der han fortalte hvorfor han lyste bøndene i bann. Han sa de var tjuver og kjeltringer, men det viste seg at tyveriet stort sett gikk ut på at de ikke hadde gitt presten det han mente han hadde krav på. Andre synder kom i annen rekke. Troen på djevelen som et levende vesen var sterk på 1600-tallet, og djevelen ble også trukket inn i striden. I en hissig krangel sa Sveinung Vreim at han håpet djevelen ville fare i presten, og Frantz på sin side ville ikke gi Sveiung sakramentet selv om djevelen ville ta ham. Frantz kalte Tor Norem i Lunde og Tor Tveitan for fandens Tor, og når det gjaldt Even Sønstebø, håpet han at alle djevler i helvete måtte "skrifte ham". Han fortalte også at i 1630 spøkte "djevelen skinbarlig" i huset til Sveinung og presten måtte drive han vekk. Han skriver: "År 1630 spøgde djevelen skinbarlig udi Sveinung Vreims hus med sten og annet inntil han fikk fordrevet han". Dette var ikke bare tomme skjellsord. De lå dystre realiteter bak, nemlig troen på djevelen. I 1626 førte Frantz en sak om en kirkestol. Han stevnet Gregar og Oluf Folkestad og Eilif Grivi for en stol som han Kvennøya ligger i Bøelva, og som navnet sier lå det kverner her. Øya hørte til Sisjord , og det var mye strid mellom Frantz og eieren av Store-Sisjord om retten til øya. Frantz klager over at øya var tatt fra prestebolet uten lov og dom, men bonden på Store Sisjord påstod at Lille Sisjord var "steent og reent" utskilt og at gården ikke hadde rett hverken til øya eller fossene. Frantz forteller at prestebolet hadde byttet til seg lille Sisjord mot Sandvik i Tørdal. I 1625 sendte Frantz tjenestefolk ned til øya for å fiske laks. Kona og barna lå "sjuge av landfarsot" og lengtet etter fisk. Bonden ble sint og truet prestens folk og nektet dem å fiske. I 1641 var det ettersyn av husene på Lille Sisjord. Det blir opplyst: "at der tilforn haffuer ståen en lade som var gammel och et fæhuus, huilche hr. Frantz haffuer ladet nedriffue och opbrennt" Haukvik Haukvik